Stein Olav Henrichsen tar Munch inn i fremtiden

- Det er et veldig privilegium å få lov til å være med på denne fantastiske perioden i Munchhistorien, som er å flytte fra dette museet som ble opprettet i 1963, til det nye museet og alle mulighetene som ligger der, sier Stein Olav Henrichsen, som er godt i gang med forberedelsene til åpningen av det nye museet juni 2020.

- Jeg er grunnleggende opptatt av kunstens betydning for mennesket og samfunnsutviklingen. Nå bygger vi opp staben for det nye museet og utvikler aktiviteter som vi ikke har hatt tidligere, videreutvikler forskningen, internasjonale aktiviteter, nye metoder for formidling, digitalisering og alt som hører med. Det er en usikker og interessant tid. Kommer det 500 000 mennesker, vil bystyret bevilge de pengene vi har bedt om?

Det var selvfølgelig mange som stilte spørsmål da Henrichsen ble ansatt som direktør for Munchmuseet, for 8 år siden. «Et arrogant valg» mente en kunstprofessor, fordi han ikke hadde billedkunstfaglig bakgrunn, og ikke sto på søkerlisten. Han hadde vært musiker i 18 år, hadde satt samtidsmusikken på kartet gjennom BIT20 Ensemble, var operasjef og hadde ledet fusjonen som ble til Bergen Nasjonale Opera, og hadde allerede et stort internasjonalt nettverk. Så ble han hentet til jobben for å lede utviklingen av et nytt Munchmuseum og forberede Jubileumsutstillingen i 2013. Den ble en suksess. I 2016 var byggingen av den nye museet av politiske årsaker fem år forsinket, og Henrichsen ble ansatt for en ny periode.

Som leder ser han bakgrunnen som musiker, som en av sine styrker. 

- Det å være musiker krever en enorm trening og disiplin, å være opptatt av detaljer og samtidig helheten. Du må kunne kommunisere, du må kunne samspille med andre, du må kunne følge en dirigent, tilpasse deg og du må være opptatt av kvalitet hele tiden. Det er sider ved det å være musiker som er veldig anvendbart i forhold til det å lede en institusjon. Da trenger du å kunne spille på lag. Når du sitter i orkesteret må du lytte til det de andre spiller, og du bringer din egen stemme inn i helheten sammen med 100 andre. Jeg er veldig opptatt av at vi er et kollegium, og at vi sammen finner frem til de beste løsningene, sier Henrichsen og fremhever at ledergruppa, som han selv har ansatt, fungerer godt sammen som et lag. 

Vi sitter i Stockfleths kaffebar i Muchmuseet på Tøyen og titter over i butikken. Det var blant de første grepene han tok: skille ut serveringsstedet og sørge for proffe drivere av butikken og vaktholdet. I dag er det rundt tretti personer av vel hundre under Munchmuseets tak, som han ikke styrer direkte med. Det har gitt penger i kassa.

- Vi har økt egeninntjeningen fra 5 til 30 prosent på grunn av butikken og kafeen, vi tjener mer på utlån av kunstverk, vi har langt flere samarbeidspartnere enn før og vi har doblet inntektene fra billettsalget. Det gir oss mer handlingsrom til å gjøre interessante utstillinger, for det er dyrt, men vi kan også øke staben. Vi har firedoblet internasjonal aktivitet, vi har flerdoblet forskningen, vi har over ti personer som jobber med digitalisering, som er utrolig viktig nå.

Hele Munchmuseet skal digitaliseres til glede for dem som ikke kan komme dit selv, og som et ledd i den åpenhetstenkningen Henrichsen står for. Selv er han det han kaller liebhaber når det gjelder Munch. Det finnes en hel familie av liebhabere der ute, sier han, og forteller blant annet historien om Sally Epstein i Washington:  

- Det er en veldig vakker historie. Hun kom til Oslo som ung på femtitallet, og opplevde Munch. Hun tok med seg sin forlovede. Han kjøpte, like begeistret, 10 eller 12 Munchmalerier fra en samling som da var til salgs, uten at hun visste det. På hver bryllupsdag eller fødselsdag etter det fikk hun et Munchverk. Det ble grunnlaget for samlingen hennes. Nå har hun tapetsert nesten hele huset sitt i Washington med grafikk. Hun har en kjempesamling av viktige forskningsobjekter. Den samlingen går til National Gallery i Washington. Det er veldig bra, sier Stein Olav Henrichsen, som har vært hjemme der mange ganger, sett samlingen og snakket om Munch.

Sally Epstein var også tilstede på utstillingen ‘Munch and Warhol’ på Scandinavia House I New York.

- På et seminar i tilknytning til utstillingen fortalte fire eldre amerikanere om hvorfor de hadde bygget opp sine samlinger av Edvard Munch. De var liebhabere og ikke kunsthistorikere, som hadde levd livet sitt med Munch og hadde mye kunnskap og prominente samlinger. Det er det samme her i landet. Folk er veldig stolte av Munchsamlingene sine.

Henrichsen er tett på det meste og snakker like gjerne om det psykiske og fysiske arbeidsmiljøet som perspektivering og profilering av utstillinger og aktiviteten ellers ved Munchmuseet i dag, og utviklingen av aktivitetene ved det nye museet. Han er en nettverksbygger, og søker gjerne råd blant de ypperste.

- Da jeg kom til Munchmueet trengte jeg rådgivere utenfor Norge. Jeg ville gå til de mest dynamiske museene i verden og bli kjent med lederne der. En av dem jeg kunne lene meg på, var Max Hollein i Frankfurt som nå leder Metropolitan Museum i New York. Så var det direktøren på Van Gogh-museet som jeg også ble god venn med og lente meg på, og det var direktøren ved Centre Pompidou, Paris, som da også ledet billedkunstseksjonen i ICOM, museenes interesseorganisasjon internasjonalt, og som nå leder vår jury for Munchprisen,

Siden har han tatt initiativet til et nettverk av en-kunstners museum, Single Artists Museums. Det er noe helt annet å drive et nasjonalmuseum enn et en-kunstners museum der man må ta vare på og forvalte én kunstner og hans livsverk, sier han.

- Det begynte med René Magritte museet, der var det også en leder som kom fra operafeltet, og hadde gjort det samme hoppet som jeg. Siden inviterte jeg Van Gogh museets leder til å være vertskap her i Oslo med meg på vårt første møte. Da kom det 10 museer.

Nå er det tretti. Da har de med de mest aktuelle en-kunstner samlinger, som både har et museum og som driver forskning.

- For meg er internasjonalisering av Munchmuseet at alle er internasjonale. At det ikke bare er jeg som leder, som er der ute. Det har vært viktig for meg. Nå skal vi for eksempel ha et nettverk der kommunikasjonsdirektørene møter, neste gang er det sjefskuratorene. Sjefen for Prosjekt – og planavdelingen reiser til Van Gogh museet for å snakke med deres sjef for prosjekt- og plan for å høre hvordan de jobber. Neste måned reiser hele ledergruppen til Brüssel for å ha felles ledermøte med Bozar, en av Belgias største kulturinstitusjoner.

Han har selv jevnlige møter med Munchmuseets rundt hundre samarbeidsparter i inn – og utland, og er tilstede ved alle utstillingsåpninger rundt i verden.

- Nå, for eksempel, skal jeg til London for å diskutere utstillingen neste år ved British Museum, så skal jeg tilbake i vår og være med på åpningen av en stor utstilling med grafiske trykk. Så er det Japan, Tokyo, i høst, det tar fort 4-5 dager for det er flere åpninger og akademiske festivaler, det er middager, og vi skal ta vare på deres sponsorer.

- Jeg deltar ganske mye i kunst- og kulturpolitikken i Norge og i EU, som jeg alltid har vær interessert i. Det å drive Munchmuseet på Tøyen handler om budsjetter og økonomi, snakke med politikere, snakke med medarbeidere. Her er det full aktivitet.

Dessuten driver museet kunstprogrammet Munch i bevegelse i samarbeid med aktører innen samtidskunst. Tiden frem til flyttingen brukes blant annet til å prøve ut nye idéer. En sånn idé er +Munch der verker av Edvard Munch stilles ut sammen med verker av en samtidskunstner eller en internasjonal størrelse. Denne nye måten å vise frem Munch på har ført til en syvdobling av det lokale publikumet siden jubileumsutstillingen i 2013, som også var en suksess.

Men paradigmenskiftet kom likevel med utstillingen «Det moderne øye» som åpnet september 2011 på Centre Pompidou. Den ble kuratert og organisert av Centre Pompidou i samarbeid med Munchmuseet, og gikk videre til Schirn Kunsthalle i Frankfurt og Tate Modern i London før den kom til Munchmuset i Oslo i oktober 2012.

- Det var en utstilling som fokuserte på Edvard Munch og foto, og den sene produksjonen som man ikke hadde sett så mye før. At den så gikk til Frankfurt, og at de ville ha den i London, har vært en viktig del av det å få Munch ut i verden med nye perspektiver. Jeg tror museumsledere fra hele verden dro til Paris for å se utstillingen, og hvis ikke til Paris et annet sted.

Henrichsen er opptatt av presse, og å profilere Munchmuseet Oslo Norge, ikke bare Edvard Munch.

- I jubileumsåret var det 31000 oppslag om Edvard Munch. 24 prosent nevnte Oslo. Så det er en enorm kraft i den oppmerksomheten.

60 prosent av Norges befolkning bruker ikke kunsttilbudet. Når det gjelder museer er det 65 prosent som ikke har vært på et museum siste året. Den utfordringen vil Stein Olav Henrichsen gjøre noe med. Da er nabolaget med Deichman bibliotek og Operaen tett på viktige partnere.

- Det er veldig viktig for meg å skape kunstinteresse. Jeg mener at det er vårt problem at vi ikke når flere. Vi må nå flere fordi det er viktig.

På Munchmuseet har et nytt grep for å skape oppmerksomhet vært å sette Munch sammen med en annen kunstner:

- Vi fikk jo en kick off med den første av  +  utstillingene der den norske samtidskunstneren Bjarne Melgaard ble stilt ut sammen med Edvard Munch. Da fikk vi opp viktige problemstillinger, også blant barn. Det kom dobbelt så mange barn som ellers. Viktige tema ble tatt opp til diskusjon: om åpenhet, seksualitet, homofili og pedofili. Vi deltok i diskusjoner, svarte på spørsmål og laget debattserier. Så den utstillingen var veldig engasjerende. En pedofil sto frem i pressen og sa at han ikke hadde noen å snakke med. Det kom frem at gutter også kan være utsatt for seksuelle overgrep. Det var en utstilling som brakte frem mange viktige tema.

- Migrasjon har vært tema. Vi har invitert inn mange flerkulturelle kunstnere til å være med på Munchmuseet i bevegelse.  

Vendepunktet i utviklingen mener han kom da de bestemte seg for åpne museet for omverdenen, slippe samfunnet inn. Det ble en holdningsendring og ga et nytt perspektiv der publikum sto i sentrum:

- Vi bestemte oss for å være med å sette dagsorden for hele samfunnsutviklingen. Vi skal ikke bare kommunisere med våre venner på universitetet og Nasjonalmuseet som også er kuratorer og kunsthistorikere, og som vil ha forskningsbaserte dyptgående perspektiver. Vi må kommunisere med dem vi kan nå, for å skape kunstinteresse.  

Et besøkstall på rundt 500 000 i året er mer enn en dobling av besøkstallet som 2017 var vel 200 000. Med åpningstid fra 10-22 betyr det at museet må kunne lokke til seg besøkende på dag- og kveldstid.

- Nordmenn er ikke vant til å gå på museum på kvelden. Da må vi ha konserter og forestillinger og ting som foregår på kveldstid. Vi skal holde spisestedene våre åpne.

Direktøren deltar i alle prosesser. Det er alt fra hvordan restauranter og serveringssteder skal være, hvordan utstillingene skal profileres og perspektiveres, til hvordan de skal bygge et sideprogram.

- Vi jobber med wayfindings, hvordan folk skal ta seg frem i bygningen, samarbeider med selskapet North fra London om en ny visuell profil. Vi jobber med serveringstilbudet på Munchmuseet og aktivitetstilbudet, vi skal også drive utleie av aktiviteter og arenaer til folk som vil ha med seg gjester.

- Vi kommer til å videreutvikle samarbeidet med våre partnere, som Oslofilharmonien, Operaen og Øyafestivalen, og fylle museet med innhold som ikke bare er våre egne tanker og ideer og perspektiver, men invitere folk inn og gjøre museet attraktivt og relevant.

Drømmen nå er at det nye museet skal åpne for en helt ny interesse for kunst og for Munch:

- Jeg mener at kunst gir et bedre liv. Ikke bare billedkunst, men all kunst. Kunst er en samling av menneskers totale produksjon av refleksjon, historie, perspektiver og dokumentasjon. Hvis du ikke er i inngrep med det så blir livet fattigere.

- Men hvis jeg skal tenke større og i forhold til den brytningstiden vi er oppe i nå, hvor demokratiet er under press, sannheten er under press, og vi får en ny form for populisme, så er drømmen at man skal klare å sette kunsten enda dypere inn i sentrum av samfunnsutviklingen og at kunsten kan bety mye mer for mange mennesker enn dem vi når i dag. Alle kunstformene. Jeg elsker opera, musikk, men det er så mye her vi kan skape og bidra positivt med.

- Jeg ønsker at alle mennesker får et forhold til kunst, hvis jeg skal tenke stort og helt uten grenser. Det har vært mitt liv. Det har vært et fantastisk liv. Nå er jeg over seksti, Jeg begynte å spille da jeg var ni år, jeg begynte på konservatoriet da jeg var 13. Jeg er veldig opptatt av litteratur. Jeg har gått på utstillinger. Kunst har vært en viktig del for meg i mitt liv, og det er det også blitt for barna mine. Jeg ser hva det skaper av muligheter, gir refleksjoner, perspektiver, kunnskap om deg selv, innsikt. Det er utrolig viktig. Jeg skulle ønske at jeg kunne bringe det ut til alle de andre. Særlig de som ikke har de mulighetene nå. Så det er en drøm.