Studentprest Anne Anker Bolstad er en av mange danske prester som jobber i Norge. Der er det stor prestemangel.
Rett før jul for noen år siden toppet NRK nyhetssendingen i Nord-Norge med følgende tittel: «Nikolaj fra Danmark og en gjeng pensjonister redder julegudstjenesten».
Og mangelen på prester i Norge har ikke avtatt siden da. Tvert imot, situasjonen har blitt enda vanskeligere. Uten å vite det nøyaktige tallet, er det snakk om at det er ledig et sted mellom 100 og 200 prestestillinger i Den norske kirke.
Situasjonen er mest alvorlig i distriktene, men også i de større byene er det mangel på prester. Hvert år går flere titalls norske prester av med pensjon, samtidig som det ikke kommer nok nye til. Interessen for teologistudiet er dalende. Ved universitetet i Tromsø var søkertallene så lave at teologistudiet ble lagt ned.
Anne Anker Bolstad jobber som studentprest på NTNU Gjøvik. - Campus er min katedral, sier hun, her på toppen av et av skolebyggene.
Den gangen danske Anne Anker Bolstad begynte å studere teologi på universitetet i Århus i Danmark, hadde hverken hun eller jeg noen anelse om at vi en dag, flere tiår senere, skulle sitte på Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Campus Gjøvik, og snakke om alt mellom himmel og jord.
Anne er fra en gård på Bornholm i Danmark. Etter videregående tok hun et år i USA, før hun tilbrakte et halvt år på folkehøyskole i Danmark. Hun begynte å studere teologi i Århus.
- Mens jeg leste hebraisk, tenkte jeg at livet må da kunne by på mer, forteller Anne. Hun søkte og fikk stipend for å studere et halvt år ved Det teologiske fakultet i Oslo. Hun er ganske så sikker på at stipendet var finansiert av Nordisk Ministerråd. Sammen med en annen dansk student reiste hun til Oslo for å studere.
Hvorfor valgte du Norge?
- Jeg var tiltrukket av naturen, kulturen og språket, sier Anne. Som ung hadde hun også fått fortalt historien om da moren haiket hele veien fra sør til Narvik i nord.
I og med at hun er fra Bornholm, opplevde hun ikke samme tiltrekningen til Sverige. Det er liksom for nært. Det er ikke uten grunn av bornholmere kalles «reservesvensker».
Ifølge Anne ble det et fantastisk halvår. Hun trivdes i Oslo, en studentby som kunne by på både natur og kultur.
Mens hun studerte i Oslo dukket det opp en ung mann som også fulgte samme studie. Det var nordmannen Oddgeir. Av alle tilfeldigheter hadde Oddgeir søkt og fått stipend for å studere i Århus det neste halvåret. Slik endte de opp med å også studere sammen i Danmark.
- Kjærligheten ville det slik at det skulle være oss to, sier Anne.
Anne er glad for at Oddgeir har bodd i Danmark. Det er viktig å kunne dele begge hjemlandene, ikke bare i tanker, men også fysisk.
- Når man finner kjærligheten er det lett å glemme sitt eget og flytte til den andres land. Men vi har alle røtter et sted og kan ikke viske dem bort. Å dele hverandres kultur, at du opplever mitt og jeg opplever ditt, er viktig, sier hun.
Som studentliv og kultur.
- Det var mange likheter med å studere i Danmark og i Norge, likevel var det forskjeller. Ikke bare mellom landene, men også fra universitet til universitet. Det åpner seg nye ting.
Som studentprest på Gjøvik og i Lillehammer møter Anne studenter som lurer på om de skal dra på utveksling, og hun er med å tar imot studenter fra andre land som kommer på utveksling til de norske studiestedene. Hun mener at utvekslingsstudenter er en stor ressurs for ethvert studiested.
Anne Anker Bolstad har alltid likt å jobbe med unge mennesker. Det er en av grunnen til at hun søkte jobb som studentprest.
Du trenger imidlertid ikke å reise så langt, mener Anne. For hvorfor må en norsk student reise til for eksempel Australia, når du like så godt kan reise til Danmark, undrer hun.
- Jeg tror vi har mye å hente i våre nordiske land som kan berike oss. Jeg har alltid hatt dragning til de nordiske landene, til språk, natur og folks forskjellige lynne. Vi har en felles historie og på mange måter er vi like, men samtidig er vi ulike, sier Anne.
Når Anne snakker får du fort med deg at hun er dansk, selv etter mange år i Norge og før det i utlandet. Anne er stolt bruker av den bornholmske dialekten. Nærheten til Sverige preger nok også dialekten som er litt syngende. Med en miks av bornholmsk tonefall og ispedde norske ord, gjør Anne seg lett forstått i Norge.
- Det er bornholmsk som er mitt hjertespråk, sier hun.
Anne gjennomførte teologistudiet både i Oslo og Århus. Mange fag var de samme, men noen var også spesifikke med tanke på hvilket land man skal jobbe i, som norsk kirkerett og dansk praksis. Når arbeidslivet ventet, ønsket hun å kunne jobbe både i Danmark og i Norge.
Da studiene var avsluttet, var spørsmålet: Hvor skal vi jobbe og bo? Begge hadde utfartstrang, og istedenfor å havne i Danmark eller Norge, dro presteparet til Liverpool i England. Her delte de en prestestilling og del av en husmorstilling. De var ansatt i den norske sjømannskirken. Men det var like mye en skandinavisk sjømannskirke. Hit kom nordmenn, svensker, dansker og finlendere.
Alle kan av og til ha behov for et helt stille rom. Det er jobbet for å få på plass stillerom på studiesteder. Nå åpner det snart på Gjøvik.
Anne karakteriserer årene som en vakker reise i alt det nordiske.
- Det var en dannelsesreise i nordisk kulturliv. Vi er like, men samtidig blir forskjellene tydeligere. Men fordi vi er et annet sted i verden, er vi mer rause for hverandre."
De feiret nordiske merkedager som svensk midtsommer, norsk 17. mai, dansk og finsk nasjonaldag, og hver 13. desember var det Lucia og lussekatter. Årene var også en reise i nordiske matopplevelser.
- Vi var en stor familie. En enorm rikdom å få lov til å oppleve det, sier Anne.
Selv om ekteparet på papiret var norske prester, spilte det ingen rolle for hvordan de møtte menneskene. I dag er det det samme med studentene. Hvor de kommer fra og hva de tror på, spør hun ikke om.
- Det er menneskemøtene som former oss, sier Anne.
Etter seks år i Liverpool gikk turen til Sveits og prestejobber i den norske kirke i Genève. Etter seks nye år i utlandet som igjen ga mange flotte opplevelser med mennesker fra Norden, var valget å bli i Sveits eller flytte hjem. Da hadde paret fått tre barn.
- Vi så ikke helt for oss en framtid som familie i Sveits. Vi opplever at vi hører til i Norden og vi ønsket at våre barn skulle ha barne- og ungdomstiden hjemme, forteller Anne.
Men hvor var hjem? Danmark eller Norge? Det kunne gjerne blitt Danmark, men valget ble Norge fordi her kunne begge få jobb.
- Det var rett og slett enklere å få to prestejobber på samme sted i Norge enn i Danmark. Og begge ønsket å jobbe som prest.
Slik havnet familien i Lillehammer, hvor de søkte og fikk jobber som prester begge to. Mannen i Lillehammer kirke og Anne fikk jobben som studentprest på Innlandet høgskole og NTNU på Gjøvik.
Hun har faktisk aldri jobbet som prest i Danmark. Noe i henne kan ha lyst til å jobbe i hjemlandet.
- Kanskje jeg en gang kan ha et vikariat i en kirke på Bornholm?
Det har også begynt å bli prestemangel i Danmark. Spesielt i distriktene ser man de samme tendenser som man har sett i Norge i flere år. Anne forteller at mye er likt i norsk og dansk kirke, men samtidig finner du tradisjoner og praksis som er ulik. Den danske folkekirken er, i motsetning til den norske, fortsatt en statskirke.
Anne har alltid sett for seg en litt annerledes prestejobb. Som studentprest er hun ansatt i Den norske kirke, men arbeidsstedet er studiestedene. Når hun ønsker meg velkommen til studiestedet i Gjøvik er en av hennes første setninger:
- Jeg har jo ikke noe kirkebygg. Campus er min katedral.
Her vandrer studentene på Høgskolen i Innlandet, studiested Lillehammer, meditativt inne i labyrinten. Mønsteret er inspirert av en labyrint i katedralen i Chartres i Frankrike. (Foto: Privat)
Nå har hun vært studentprest i 16 år. Hun er kjent for å invitere til noe utradisjonelle aktiviteter på «campus». For eksempel har hun invitert studenter til å gå på en labyrintmatte. Matten er en kopi av labyrinten fra katedralen i Chartres i Frankrike. Ideen er å gå seg til gode tanker og å bli bedre kjent med seg selv ved å gå labyrinten
Hun er også fortsatt opptatt av å markere merkedager, som eksempelvis Lucia.
For to år siden ble Anne norsk statsborger. I dag har Anne dobbelt statsborgerskap. Hun er norsk og dansk.
Når vi spør hvorfor hun søkte norsk statsborgerskap, svarer hun:
- Jeg tror den viktigste årsaken er at jeg føler meg norsk.
Samtidig er hun dansk.
- Selv om jeg i mange år har bodd og jobbet i utlandet og i Norge, er jeg dansk og det er jeg stolt av.
Og selv om nordmenn og dansker er like på mange vis, er de altså også forskjellige, ifølge Anne.
- Av og til når jeg gjør ting på en annen måte enn hva en nordmann ville gjort, er det som om jeg kan høre hva nordmenn tenker om meg: «Hun vet ikke bedre, hun er fra Danmark», sier Anne med et smil.
La oss ta et eksempel på det til slutt: Dansker er glade i å synge til hverdag og til fest. Det er en tradisjon Anne har videreført hvor enn hun har bodd, også i Norge. Dette er nødvendigvis ikke noe nordmenn er vant til.
- Midt under et møte kan jeg finne på å si: «Nå synger vi, dere! La oss ta «Surfbrett» av Vazelina Bilopphøggers.» Når jeg gjør sånt tror jeg nordmenn setter det på «hun-er dansk-hun-vet-ikke-bedre»-kontoen.
(Vazelina Bilopphøggers er kjent norsk band fra nettopp Gjøvik.)