Italias unge håper på jobb før de blir gamle

- Jeg skal undervise utlendinger i italiensk noen kvelder i uka. Det er ingen jobb å leve av, og jeg tjener ikke nok til at jeg kan skaffe meg et sted å bo. Men jeg må ha en jobb. Kanskje kan jeg få mer undervisning senere, sier trettienårige Francesca Seguela.

De to siste årene har det skjedd en dramatisk økning i ungdomsledigheten i hele OECD-området, og ledigheten fortsetter å stige. Nå oppfordres regjeringene til å handle umiddelbart for å minske skadevirkningene. I Italia er ledigheten blant unge tre til fire ganger så høy som i resten av befolkningen, og nærmer seg i gjennomsnitt 30 prosent viser tall fra OECD. Som ”ungdom” i statistikken regnes personer i alderen 15-24 år.

Det helt unike med Italia er at overgangen fra høyere utdanning til arbeid er ekstra vanskelig. En oversikt over tilknytning til arbeidsmarkedet for unge mellom 15-29 viser at italienske unge med høyere utdanning har den laveste sysselsettingen i hele OECD området. I de fleste land er det slik at utdanning og jobb henger sammen; jo høyere utdanning, jo lettere er det å få jobb, men i Italia er det ikke sånn. Sysselsettingsgraden for italienske ungdommer som har fullført videregående skole (sekundær utdanning), er høyere  enn unge som har fullført høyere utdanning (tertiær utdanning). Statistisk sett lønner det seg dårlig å ta høyere utdanning, både sysselsettingsmessig og lønnsmessig.

For mange lærere

Francesca, Paulo, Emanuela og Emanuele er blant de unge italienerne med universitetsutdanning som leter etter en stødig jobb.

Francesca er lærer. Paulo, er jurist, har mastergrad med toppkarakterer og arbeider nå to år gratis for et advokatkontor i Roma for å få advokatbevilling. Emanuela er utdannet grafisk designer. I sin første jobb fikk hun ikke betalt fordi firmaet gikk konkurs. Nå prøver hun seg som frilanser. Kjæresten til Emanuela har dr. grad i teoretisk fysikk og vil forske, og kjæresten til Francesca har mastergrad i filosofi. Begge har hatt midlertidige jobber, men for forskeren er prosjektet over, og jobben slutt.

De er barn av middelklassen som må leve på lommepenger fra sine foreldre lenge etter at de er ferdig utdannet. De går i sirkel mellom arbeidsmarkedet og midlertidige eller tilfeldige strøjobber, ofte svart.  De som ikke har utdanning eller foreldre som kan forsørge dem, er enda verre stilt. 36 prosent av husholdningene i Italia er fattige, og fattigdommen øker mens middelklassen skrumper. Over 8 prosent av de fattige husholdningene har en person i familien som jobber, men lønnen er så dårlig at det ikke går an å leve av den.

Francesca Seguela leier leilighet av en onkel. Her bor hun sammen med søsteren og fire andre. Søsteren er 26 og utdannet farmasøyt med spesialisering på to ulike felt.  Hun har søkt jobber i over ett år, og har akkurat fått tilbud om ett års vikariat.

- Vi er den første generasjonen som har det verre enn generasjonen før oss. I Italia har hver generasjon produsert en ny generasjon som har fått det bedre enn den forrige. Men nå er foreldrene mine bedre stilt enn meg, sier Francesca.

Hun er nesten ferdig med masteroppgaven, men har mistet motivasjonen. Hun er allerede kvalifisert til å undervise italienske barn i latin og gresk, men mangler en pedagogisk halvårsenhet som gir autorisasjon til å undervise i offentlig skole. Regjeringen har bestemt at det er for mange lærere, og universitetet som er rammet av økonomiske nedskjæringer, tilbyr ikke denne eksamenen for tiden. Det er ingen som vet når tilbudet blir gitt på nytt, så en fremtid i skolevesenet ser hun mørkt på. Men hun kan undervise utlendinger i italiensk fordi privatskoler for voksne ikke krever en slik autorisasjon. Nå skal hun prøve seg på det.

Moren til Francesca har vært skolestyrer i hjembyen, en småby i Sør-Italia med 7 000 innbyggere. Faren er statsviter, men har overtatt en forretning som har vært i familien i generasjoner. Francesca ser mørkt på fremtiden. Forretningen kan være en siste mulighet, men hun vil helst ikke flytte hjem. Alle vennene har flyttet ut, fordi det ikke finns jobber der, så hvem skal hun da snakke med?

- Moren min har en god offentlig pensjon. Det kommer aldri jeg til å få. Hvis jeg blir 35 før jeg får en fast jobb må jeg jobbe til jeg er 70 år før jeg eventuelt kan ta ut pensjon, hvis jeg er heldig.

- Og barn? Nei, hvis jeg ikke får jobb innen de neste par årene så kan jeg bare glemme det.

Fertilitetsraten i Italia er blant de laveste i Europa. De unge vil ha en trygg jobb før de etablerer seg. Francesca har en venn. Han er filosof og jobber litt for sin far.

- Jeg tror det er faren som betaler ham. Mange må også jobbe svart for å ha noe å leve av, og da har de ingen rettigheter.

- Det er som om noen holder oss for narr, vil gi oss en utdanning som er ubrukelig, og som vil gjøre oss til nikkedukker, sier hun med desillusjonert stemme.

Gratisarbeid

Paulo er nervøs. Han jobber på et større advokatkontor og kommer løpende i lunsjen. Han har tatt juridisk embetseksamen med toppkarakterer, men er redd for å snakke. Etter eksamen kreves to års godkjent juridisk praksis før han kan få advokatbevilling. Det er opp til advokatkontoret om de vil betale lønn eller ikke. Paulo får ikke lønn. Han bor hjemme, får lommepenger av foreldrene og jobber 10–12 timer om dagen. 

 Unge i Roma, Trastevere, går mørkere tider i møte. 

- Det er også en måte å skjule undersysselsetting og en måte å utnytte unge mennesker på nå under krisen, kommenterer OECDs Stefano Scarpetta til Arbeidsliv i Norden.

- Du må ikke nevne navnet mitt, og du må ikke ta bilde av meg. Hvis advokatforeningen finner ut at jeg har snakket om dette, kommer jeg aldri til å få advokatbevilling, sier Paoulo. Dette er et system som bygger på anbefaling, og praksisansvarlig skal anbefale om du kan få advokatbevilling eller ikke. Derfor gjelder det å gjøre en god jobb og være tjenestevillig.

- Jeg vet om flere som har fått god karakter på skriftlig eksamen, men som ikke får bevilling fordi godkjenningen treneres, og de ansvarlige sier at de ikke har bestått muntlig. Det hjelper ikke å reise til utlandet. Det er flinke folk med gode eksamener fra Harvard og andre kjente universitet som ikke får advokatbevilling i Italia. Advokatforeningen er korrupt. Hvis jeg visste at det bare ble disse to årene så skulle jeg ikke klage, men det vet jeg jo ikke, sier han.  Det er mange som må prøve igjen og igjen.

- 73 prosent av alle italienere mellom 18 og 40 år bor hjemme hos moren sin. Vi har ikke noe valg. Uten å tjene penger kan jeg ikke flytte for meg selv. Det er veldig dyrt å leie eller kjøpe leilighet i Roma.

Paulo kommer fra en middelklassefamilie, faren er forsker og moren har en forretning som har vært i familien i generasjoner. Nå lever han på foreldrenes velvilje. Egen familie er ikke til å tenke på.

- Jeg har veldig lyst til å bli far, men uten jobb får du ikke gitt barnet ditt en fremtid. 

Drømmen er å spesialisere seg på internasjonal rett, derfor har han i tillegg til jusen studert to fremmedspråk.

- Det er noe feil med systemet, sier han. Nå har jeg lest gammel romersk rett i to år, helt unødvendig. Det er de gamle som stopper de yngre. Problemet er i og for seg ikke alderen, men at systemet sårt trenger fornyelse, sier Paulo.

Emanuela mistet både jobben og betaling for flere måneders arbeid da byrået hun arbeidet for gikk konkurs.

Tatt av krisen

Emanuela Gualersi (27) har bachelor grad i grafisk design.  Etter utdanningen fikk hun snart et internship i et kommunikasjonsbyrå, men byrået gikk konkurs, og Emanuela fikk aldri betalt for oppdraget hun hadde levert. Nå forsøker hun seg som frilanser. Siden moren er svensk og har kontakter i Sverige, har hun fått et oppdrag fra Kulturverket i Umeå. Umeå skal være europeisk kulturhovedstad i 2014 og Emanuela skal blant annet lage en video som skal handle om barn og familier i Italia og Sverige. Så langt tjener hun 480 Euro i måneden eller tilsvarende 25 prosent jobb. Det er ikke nok til å leve av, så hun bor fortsatt hjemme. I tillegg får hun 200 Euro i måneden av foreldrene. 

Kjæresten, Emanuele på 34, har dr. grad i teoretisk fysikk.  Han har jobbet på et prosjekt ved universitetet i Torino i to år, men nå er det slutt. Universitetet har fått skåret ned budsjettene sine, og prosjektet har ikke fått finansiering. Han hadde ingen arbeidskontrakt og får derfor ikke arbeidsledighetstrygd. 

- Hvis han ikke finner noe snart, er han redd for at han må bytte yrke. Emanuele bor hos bestemoren og hun kan ikke hjelpe han, så han må tjene penger. Kanskje må han reise ut for å prøve seg i et annet land.

- Vi har vært sammen i syv år, sier Emanuela Gualersi. Det er vanvittig at det skal være sånn. Jeg håper at vi får mulighet til å leve sammen en gang.