Mot et bredt innovasjonsbegrep

Norden har en tid stått seg godt i internasjonale sammenligninger på området, først og fremst på grunn av Finland og Sverige. Begge landene var relativt tidlig ute med å bruke teknisk og naturvitenskapelig forskning som drivkraft i innovasjonsprosessene, noe som lyktes fordi forskningen kunne arbeide sammen med store bedrifter med høy egenkompetanse og stor kapitalstyrke. Dermed kom begge land til å klatre høyt på næringsrettet forskning og utvikling (FoU) og på innovasjoner innen områder som telekommunikasjon. 

For Danmark, Norge og Island så bildet noe annerledes ut. Den kanskje mest markerte motsetningen til Sverige og Finland var Norge, med satsninger på næringsrettet FoU ikke bare vesentlig under Sverige og Finland, men også vesentlig under gjennomsnittet for alle OECD landene. Heller ikke kom Norge så bra fra det på andre indikatorer som for eksempel lisenser og patenter.

For en del år tilbake var Danmark ikke ulikt Norge. Etter hvert har imidlertid Danmarks posisjon endret seg, det samme synes også tilfelle for Island. Selv om Danmark ikke skårer på topp på så mange innovasjonsindikatorer, er Danmark ikke sjelden blant de 10 beste innen bredere internasjonale sammenligninger og synes å klatre videre.(1) 

Når det gjelder Norge er bildet fortsatt ganske uklart. Det finnes tegn som tyder på en økt innovasjonsorientering blant norske bedrifter, derimot har investeringene i næringsrettet FoU faktisk falt i de siste årene, på tross av mange politiske deklarasjoner om det motsatte. 

Hva er det som skjer på innovasjonsfronten akkurat nå?

Det synes som om det som for noen år siden var den store drivkraften – teknisk/naturvitenskapelig forskning koblet til globaliserte storbedrifter – faller noe av. Dels har den viktigste motoren på dette området – telekom – fått mer turbulente tider, dels har innovasjonstrykket også av andre grunner nådd andre bransjer og sektorer. Her er imidlertid også utfordringene andre. Skal man for eksempel akselerere innovasjonsprosessene i små og mellomstore bedrifter er det sjelden det kan gjøres gjennom direkte innspill fra den teknologiske forskningsfront. Bedriftene vil sjelden være i stand til å skape forretningsstrategier som nyttiggjør seg denne type kunnskap, og om de kunne det vil de normalt også mangle kapitalstyrken. Også større bedrifter er ofte i denne situasjon dersom de hører hjemme nærmere råstoffenden av verdikjedene. Vi ser derfor en tendens som ikke er ny i noen absolutt mening, men som representerer en dreining i retning av:

• Flere men mindre innovasjoner 

• Sterkere vekt på kontinuitet mellom hverdagsforbedringer og innovasjon 

• Framveksten av mer hybride kunnskapsformer, for eksempel innovasjon gjennom samspill mellom erfaring, estetikk og forskning (”design” er et område som ofte nevnes i denne sammenheng)

Gjennom slike innovasjoner kan spektret av innovative bedrifter utvides, kanskje til og med kraftig. I beste fall kan ”innovasjon for alle” bli en realitet, dvs. at alle grener av arbeids- og næringslivet kan bruke innovasjon som en strategisk faktor, uansett hva de driver med. Det er på denne bakgrunn vi må se mye av Danmarks nye rolle. I likhet med Norge mangler Danmark stort sett globale motorer og er mer avhengig av å få et bredt innovasjonsbegrep til å virke. Dette synes også å lykkes, i hvert fall et stykke på veg. Danmark er det nordiske landet som synes å få fram flest produktinnovasjoner, mens Sverige og Finland er mer orientert mot prosesser og funksjoner også i innovasjonssammenheng; i den utstrekning innovasjoner spiller noen rolle i norsk økonomi handler det i stor grad om innovasjoner knyttet til utvinning av energi og råstoffer. (2) 

Selv om utfordringene knyttet til et bredt innovasjonsbegrep er andre enn de som er knyttet til det smale, spissteknologiske, er de ikke derfor enklere å møte. For bedrifter med liten innovasjonsorientering nytter det lite å hoppe direkte på innovasjonskarusellen. Veien må ofte gå via hverdagsforbedringer som kun over tid kan spisses mot innovasjon. Særlig for små og mellomstore bedrifter gjelder også at de normalt må få til en bred mobilisering av sine egne ansatte, ikke bare for å utvide sitt eget ressursgrunnlag, men også for å nyttiggjøre seg egne erfaringer.

Når brede grupper av bedrifter skal mobiliseres for innovasjon må det ofte skapes samarbeidsordninger mellom dem (”nettverk”). Dels må bedriftene ofte samarbeide om innovasjonene, men de trenger også ofte å se seg selv i lys av andre tilsvarende bedrifter som ledd i sin egen læringsprosess. Dermed oppstår alle de utfordringer som etter hvert forbindes med å skape ”klynger”, ”nettverk”, ”utviklingskoalisjoner”, ”innovasjonssystemer”, ”lærende regioner” og andre former for felles arenaer. 

Mens de store globaliserte bedriftene stort sett kan regissere sine egne innovasjonsprosesser har de fleste øvrige typer av bedrifter ikke den samme muligheten. Offentligheten får en mer framskutt rolle, et forhold som gjenspeiles i ”triple helix”-analogien, som ofte assosieres med tanken om innovasjonssystem. Dertil er heller ikke forskningen ute av bildet, men kommer inn i andre roller: som prosessorganisator, som støttespiller i hverdagsinnovasjoner, som bærer av kunnskap i en lang rekke sammenhenger hvor forskningens kunnskap er komplementær snarere enn dominerende.

Det å rigge til disse samspillene framstår i dag som den store utfordringen. Danmark leder antagelig denne prosessen akkurat nå, men også Finland står antagelig ganske sterkt rustet. Finland har riktignok satset mye på spissteknologi og storbedrifter, men har samtidig utviklet en nasjonal innovasjonspolitikk som har blitt holdt stabil for en lengre periode. Uansett om politikkens intensjoner opprinnelig var nokså ensidig teknologiske, synes det under alle omstendigheter å ha vokst fram nye og omfattende sosiale relasjoner som tar opp i seg mye av de utfordringene som er forbundet også med en bred innovasjonspolitikk. Island synes å satse smalere, men dette kan henge sammen med økonomiens totale størrelse. Sverige og Norge er de noe mer usikre kortene. Svensk innovasjonspolitikk synes fortsatt preget av en uavklart spenning mellom det smale og det brede innovasjonsbegrepet. Norge har stort sett ingen innovasjonspolitikk; i det minste ingen støttet av realistiske ressurser. Norden utgjør i dag et meget interessant område for innovasjonspolitiske sammenligninger, ikke minst fordi landenes innovasjonspolitikk er svært forskjellig. På den annen side fortar mye av dramatikken seg når man ser på hva som faktisk foregår i arbeids- og næringsliv og de samlede resultater som oppnås, for eksempel med hensyn til generell økonomisk vekst. Her jevner mye seg ut igjen: intet enkelt land er best i alt. 

Med et bredt innovasjonsbegrep blir det for øvrig ikke innovasjon alene som avgjør økonomisk suksess, men evnen til å bruke innovasjon som en av flere faktorer, sammen med produktivitetsutvikling, hverdagsforbedringer og mye mer.