OsloMets rektor Curt Rice vil skape røre i akademia

OsloMet – storbyuniversitetet, navnet gir seg ikke selv og skrivemåten er blitt oppfattet som så fremmed at det er gått ut melding til alle ansatte om bruken av store og små bokstaver og lengden på streken som binder navnet sammen. Sånn, på kant med tradisjoner og skriveregler, har navnevalget vakt en smule brudulje.

- Jeg er utlending, sier Curt Rice, og mener det gir han en frihet til å tenke forbi kulturelle normer, uttale seg bramfritt og handle utenfor mønsteret. Men det kan slå begge veier.

- Jeg tror jeg kan få litt mer plass, men man kan også bli straffet for å bryte med kulturelle normer som utlending. Sånn er det, sier han.

Navnediskusjonen gikk for langt, synes han. Når navnet er godkjent av regjeringen, burde et statlig organ som Språkrådet, gi seg. På den annen side:

- Diskusjonen har bidratt til å befeste navnet, OsloMet – storbyuniversitetet, på utrolig kort tid, noe som man ellers ville brukt millioner av kroner på.  Og for all del, debatt om sånne ting er kjempefint, synes han, men noen ganger har debatten sklidd over i «du må ikke komme her og komme her».  Et uttrykk som gjerne brukes om den norske reaksjonen på annerledestenkende.

Likevel, Curt Rice vil holde fanen demonstrativt høyt.  Navnestriden er bare ett eksempel, et annet handler om språk og rekruttering. Må ansatte på OsloMet kunne norsk?

Borger i et digitalisert samfunn

Eller, debatten om Examen Philosophicum. Ex. phil er et forberedende studium i vitenskapsteori og filosofi og gir en innføring i teorier om etikk. Mens ex. phil er obligatorisk for studenter ved de fleste universitetene ønsker OsloMet en annen generisk tilnærming, og vil etablere tech. phil.

- Tech. phil skal oppøve tenkningen rundt det å være borger i et digitalisert samfunn. Jeg syns det er veldig spennende å tenke på hvordan man kan utvikle et felles kunnskapsgrunnlag. Vi som et nyopprettet universitet må ikke gjøre det samme som de andre, sier Curt Rice.

Han vil skape debatt. Det er universitetets rolle i et demokratisk samfunn, og det er nødvendig i en tid når endringer skjer så fort:

- Jeg ønsker å initiere en debatt om utdanningsformer, om digitalisering, forholdet til arbeidslivet, om etter- og videreutdanning. Det er mye viktigere for meg, som rektor, å inspirere til debatt enn å være den som bestemmer. Det betyr at man får det tilbake noen ganger, og det er uproblematisk.

- Nå har vel du et lag av mennesker som støtter deg når du får reaksjoner?

- «It’s lonely at the top», skal jeg si deg.

Han kaster frem ord og uttrykk på morsmålet, men stort sett går det på syngende nordnorsk.

Amerikaner fra fødselen

Curt Rice er oppvokst i Rochester Minnesota, hjembyen til Mayo Clinic som har 4500 ansatte leger og forskere og 3500 fulltidsforskere, og er rangert som det beste klinikken i USA. Mayo Clinic er så dominerende i lokalmiljøet, at Curt som liten gutt, ikke trodde at det var mulig å bli noen annet enn lege. Det var ikke morsomt for en som hatet sykehus. Derfor ble første stopp for han en Bachelor i filosofi og senere en PhD i lingvistikk. Nå har han bodd så lenge i Europa at han kaller seg utlending. I Norge har han bodd siden 1991, og hatt undervisnings- og lederstillinger i universitets- og høgkolesektoren, siden august 2015 rektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus, HIOA, som nå er blitt til OsloMet, Norges nyeste og tredje største universitet. Smilet har glitret fra avgjørelsen falt 12. januar 2018, og kunnskapsministeren i egen person kom rett fra Kongen i statsråd og gratulerte.

- Jeg er stolt, og det kjenner jeg på. Jeg har 2000 ansatte som har gjorte en kjempejobb, og som har lykkes, og det kjennes stort.

Likestilling, et verktøy for kvalitet

Curt Rice har markert seg som en markant forkjemper for likestilling. For andre gang er han oppnevnt av departementet som leder av Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning 2018-2021.

- Jeg tenker at en økt satsing på likestilling er et av verktøyene jeg har, for å heve kvaliteten i min institusjon.

Her kommer tungen på gli i en blanding av entusiasme og utålmodighet. 

- Vi vet så mye om betydning av kjønnsbalanse på arbeidsplassen. Folk trives bedre på arbeidsplasser med en bedre kjønnsbalanse, og vi vet at trivsel er knyttet til produktivitet. Dermed, hvis det er sånn at jeg ønsker økt produktivitet så er et av mine verktøy bedre kjønnsbalanse.

- Så vet vi at kjønnsbalanse i grupper gir økt evne til å løse problemer. Hvis man måler den kognitive kapasiteten i en gruppe så viser det seg at mangfold gir høyere kognitiv kapasitet i gruppen.

- Det er en verdi å få forskjellige perspektiver, og en måte å få forskjellige perspektiver er å ha folk tilstede med forskjellig bakgrunn. Det kan være menn og kvinner, ulik etnisk bakgrunn, det kan være så mye. Så det gir økte prestasjoner å satse på mangfold i grupper. Så vet vi også, at det er en samfunnsøkonomisk verdi å ha høy deltakelse i arbeidslivet, det gjør livet til barn bedre, og det gjør definitivt livet til kvinner bedre, og de to tingene henger sammen.

- Samtidig har vi noen strukturer i arbeidslivet som gir forskjellige utslag for menn og kvinner. Det gjelder i akademia også, som for eksempel at godt over halvparten av Bachelorstudentene er kvinner, halvparten av PhD studentene er kvinner. Dessuten er 40 prosent av 1. amanuensene kvinner, og 25 prosent av professorene er kvinner. Det er en sakte lekkasje hele veien. Hva skjer?

- Svaret på det spørsmålet strukturelt, og det er jeg veldig interessert i å få frem kunnskap om. Det gjelder tilsettinger, det gjelder eksterne forskningsmidler, det gjelder publisering, det gjelder opprykk. Du må ha gjort mer som kvinne enn som mann, for å oppnå disse tingene. Det er selvfølgelig både urettferdig og dumt.

Sorry girls…

Han er blitt reisende i likestilling og som leder for Komiteen for kjønnsbalanse og mangfold i forskning er Curt Rice aktiv på mange områder.

- Vi gir direkte tilbakemelding oppover og nedover i systemet. Sist uke ga Norges forskningsråd priser til tre unge forskere som fikk en halv million hver. Da gikk prisene til tre unge menn, og det synes jeg ikke er akseptabelt. 

På grunn av sitt sterke engasjement ble han nylig invitert til Stockholm for å holde innlegg for samtlige nobelkomiteer om kjønnsbalanse i pristildelinger.

- Der ble det brukt liknende argumenter som i Forskningsrådet, forteller han: «Vi måtte forholde oss til de nominasjonen som vi fikk.» Det er det samme argumentet Nobelkomiteen gjemmer seg bak. Det er bare fascinerende å se hvor flink de er til å overse kvinners innsats.  De siste to årene er det ingen Nobelpris som er gått til en kvinne. De burde skjemmes.

- Man treffer på en variant av den klassiske tilbakemeldingen om at her vil man fokusere kun på kvalitet. Folk er så villig til å si det. Sorry girls, you are just not good enough.

- Det Norske Videnskaps-Akademi har siden 2003 delt ut en pris for fremragende matematisk arbeid, Abelprisen. Til nå har det vært 18 vinnere – ingen kvinner.  18 – og ingen kvinner. Matematikkfaget er skjevt, men det er ikke null kvinner.

Nobelinstituttet har gitt prisen til menn i hundre år. Kanskje dere kan gi prisen til bare kvinner ett år, foreslo Curt Rice.

- One time- en gang. Det ville blitt et enormt internasjonalt engasjement. Det er ingen andre priser enn Nobel som vekker så stort engasjement.

OsloMet – storbyuniversitetet er en realitet. Hva nå?

Målet er nådd. Hva så?

- What’s next? Det er mye - , han trekker pusten.

- Jeg vil gjerne, når vi har fått denne statusen, vise at vi kan levere på samfunnets forventninger.

Det pågår en diskusjon om hvordan en skal møte fremtidens arbeidsliv. Hvilken rolle skal OsloMet spille i samfunnsutviklingen?

- Det betyr at vi ikke bare må utdanne studentene til den jobben de skal gjøre i morgen, men de må kontinuerlig være beredt til å utvikle og fornye kunnskapene. Det betyr at etterutdanning også må gis i et nytt perspektiv.  Vi må ikke gjøre oss til slave av campusmodellen. Det er nesten så folk tar en pause fra real life for å utdanne seg. Jeg vil ha etterutdanningen integrert i arbeidslivet. Ikke som en pause, men noe som skjer hver dag, hver uke, hvert år. Jeg tror det blir store endringer i den måten vi leverer utdanning på. Vi må ha en mye tettere integrering av utdanning og arbeidsliv.

Sykepleierutdanningen er hans eksempel, fordi praksisdelen av utdanningen utgjør 50 prosent av faget.

- Tenk om det kunne vært sånn for alle, sier Rice, at folk går inn og ut av arbeidslivet hele veien. Det ville skape et het annet mønster for utdanning og praksis. Fokuset fra regjeringen på normert tid og gjennomstrømming passer ikke med det vi trenger nå, vi må stadig gå back and forth.

Undervisningsfri

En av utfordringene han peker på er å sørge for at de som underviser, kan være mer i praksisfeltet.

- Jeg hadde gjerne sett en praksisterminordning for alle ansatte. På samme måte som forskere får forskningsfri at ansatte på de ulike utdanningene på OsloMet får undervisningsfri for å være i praksisfeltet.  Det må vi få til.

Det store tema som diskuteres er digitalisering. Her er OsloMet «veldig fremoverlent»:

Digitalisering  

- En tydelig forventning fra regjeringen er at vi skal jobbe med digitalisering. Det er ikke vanskelig å være med i diskusjonen. De ser delvis på det som et effektiviseringsverktøy, det er vi enige i, men det er mye som skal være på plass før det er mulig å digitalisere, det må være gode rutiner og gode strukturer, og vi jobber med det på en måte som vi ikke ser andre steder.

OsloMet er godt i gang med å gjøre endringer i organisasjonen for å standardisere og profesjonalisere prosesser. Det er nødvendig for at det skal være mulig å stille spørsmålet hvorvidt bruk av digital teknologi kan bidra til å effektivisere prosesser.

- Denne institusjonen har for eksempel 10000 studenter ute i praksis hvert år. Det er en enorm administrativ oppgave å legge til rette for praksis. Det skjer på hver sin måte på hvert fakultet. Det er ikke standardisert.  Selv om det er modent for innovasjon, at vi burde gjøre det mer effektivt, kan vi ikke gjøre det før vi får samkjørt de ulike prosessene.

- Vi jobber også godt med utdanningene, men det gjør også andre. En nøkkelfaktor er kompetanse blant de ansatte. Vi har nettopp åpnet et nytt kompetansesenter. Deres mandat er å jobbe med kompetansehevning blant lærere. Slik at de kan levere på regjeringens og studentenes forventninger.

Forskningens rolle

Rektor Rice er opptatt av, som han sier, «å levere på samfunnsoppdraget». 

Her står Senter for velferds- og arbeidslivsforskning, SVA, sentralt. SVA er Nordens største anvendte samfunnsvitenskapelige oppdragsforskningsinstitutt. I 2014 og 2016 ble de tidligere selvstendige statlige forskningsinstituttene Arbeidsforskningsinstituttet, Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring, Norsk institutt for by- og regionforskning og Statens institutt for forbruksforskning slått sammen med Høgskolen i Oslo og Akershus i en egen enhet, Senter for velferds- og arbeidslivsforskning (SVA). SVA er organisert ut fra en modell med fire uavhengige institutter med indre selvstyre og finansiert med eksterne midler. Forskningsinstituttene er både markedsstyrte og skal bidra inn i profesjonsutdanningene. Det er i dette møtet mellom oppdragsforskning og profesjonsutdanningene at det som nå er OsloMet, har sin unike posisjon, tror Rice.

- Oppdragsforskningsinstituttene har en unik mulighet til å imøtekomme behovene til velferdsstaten, og gir fokus til forskningen, sier Curt Rice. 

- Da må vi forstå hva velferdsstaten trenger, og vi må hjelpe velferdsstaten til å forstå hvilke behov den har. Men jeg er overbevist om at forskningen må forfølges ut fra egne interesser. Top down er vanligvis ikke en god ting. Vi skal jobbe ut fra en idé om at vi skal være et samfunnsnært universitet, sier rektor ved OsloMet Curt Rice.